DANS FOR VOKSNE

Dette er et musikalsk arrangement 2-3. september, med deltakere fra Norge og Østerrike. To dager er kanskje litt kort til å bli kalt ei uke. Til gjengjeld tøyer vi geografien ved å ha med artister fra andre land også. Arrangementet er tredelt, og hver del en helhet i seg selv. Hele uka er gratis for publikum.

Den minimalistiske improvisasjonsmusikken Berlin er kjent for, finner man i Wien i en enda mer ekstrem og konsekvent form; og ser man nærmere etter, er flere av de viktigste og mest innovative improv-navna i Europa fra Wien. De siste årene har gitt et økt norsk fokus på Wien, og større utveksling, og nå anser vi tiden som moden for å koble disse miljøene, til glede både for dem og /oss/, enten dette /vi/ er publikum, arrangører eller musikere. En av hovedårsakene til denne utvekslingen ligger i utvekslings- og improv-orkester-prosjektene ÖNskekvist og senere ÖNCZkekvist fra 2009 og 2010, der folk fra Tsjekkia også var med (derav de store bokstavene i navnet).

Improv-orkester blir derfor en viktig ingrediens i denne uka: vi syntes det var en fin måte å la to musikkmiljøer møtes på at alle spiller sammen på en gang.

De to andre hendelsene blir et musikalsk byrom-interaksjonsprosjekt og en konsertkveld med en storslagen line-up. Samtidig med konserten får man med seg en utstilling av tekster og ting de som har vært med på byrom-interaksjonen har tatt med seg inn og hengt opp. Del to og tre gror dermed litt sammen. Alt i alt blir dette en pakke der en masse folk får møtt hverandre og vist hverandre og publikum hva de holder på med.

#178

Det Norsk-Østerrikske Hoppukeorkesteret

– Arnfinn Killingtveit, Bernhard Schöberl, Bjørnar Habberstad, Børre Mølstad, Daniel Lercher, Daniel Meyer Grønvold, Danielle Dahl, Franz Hautzinger, Gjertrud Pedersen, Gobi Drab, Guro S. Moe, Håvard Skaset, Inga Aas, Isabelle Duthoit, Jacob Willersrud, John Hegre, Jon Wesseltoft, Katrin Hauk, Kjetil Hanssen, Lasse Marhaug, Lene Grenager, Lucio Capece, Manon Bancsich, Niklas Adam, Per Gisle Galåen, Réka Kutas, Rudolf Terland Bjørnerem, Steffi Neuhuber, Vilde Sandve Alnæs

Endelig blir det improv-konsert med stort ensemble! Det er en sjeldenhet av de store at man får samlet over 30 gode musikere til å improvisere sammen på likt. Store improv-orkestre finnes riktignok rundt i Europa, men der er det heller ikke ofte man kan gå på en slik konsert.

Hvordan det vil låte er det selvsagt umulig å si. Det blir ingen ledelse eller avtaler. Det eneste som er bestemt er at de siste avgjørelsene tas under konserten. Ikke før. Vi bruker samme politikk som om det var en trio. Hvis ikke ville det jo ikke egentlig være improv!

I denne sammenhengen er det lett å forstå at selv om det finnes kontrollerte individer, finnes det ingen overordnet kontroll. Orkesteret kan lett sees som et stykke natur, eller et monster som lever sitt eget liv, og som musikerne manøvrerer i forhold til.

Orkesteret jobber hele konsertdagen med å spille sammen, bli kjent og teste rom og lyder, men uten å legge noen planer. Orkesteret får minst 30 medlemmer.

Fredag 2. september kl 19.00 • Lindemannsalen, Norges Musikkhøgskole, Slemdalsveien 11 • Fri entré

Intervju: Agnes Hvizdalek om stort improv-orkester

#179

Musikalsk byrom-interaksjon

– eller en real somletur fra Grønland til Ankerløkka for alle som vil være med.

Det starter med frokost og briefing på Ny Musikk-kontoret kl 11. Du kommer ikke for seint! Ta heller med tannbørsten og puss seinere. Derfra går alle hver for seg til Podium, gjør sine prosjekter og betraktninger underveis og noterer. Går man direkte tar det et kvarter, men målet nå er å bruke rundt fire timer.

Nøyaktig hva man gjør, og om man gjør det sammen eller alene, eller om det blir merkbart eller ikke, det er ganske åpent, men tar altså notater, eller fører en slags logg på en eller annen måte som kan henges opp til alles påsyn når man endelig er fremme. Det finnes en printer på Podium, så man kan skrive ut bilder hvis det trengs. Eller man kan henge opp diktafonen sin med et par ørepropper i. Tekst og tegninger er nok det enkleste. Sånn blir det utstilling! Utstillinga åpnes samtidig med konserten samme kveld, kl 19. Hvis det passer en gang i framtida, lager vi bok av hele greia, som vi kanskje somler like mye med å gi ut.

Lørdag 3. september kl 11.00 • Ny Musikk, Platous gate 18 • Gratis, åpent for alle.

Frokost inkludert. HUSK: Ta med egne notatsaker!

#180

Improv-fest + utstillingsåpning

– eksklusive konstellasjoner og mye papir.

Vi avslutter todagersuka med stjernedryss av norske og østerrikske artister, lar et bredt spekter av uttrykk og temperamenter komme til. Det blir fem konstellasjoner, slik at vi kan høre bedre hva hver enkelt gjør. Noen spiller akustisk og andre elektrisk. Alle er bra. Vi sier det nå, så kommer ingen lang harang ved hver enkelt. I tillegg åpner vi en utstilling av lapper og slikt, som folk har rabla på i løpet av dagen. Det blir fint!

Daniel Lercher (elektronikk), Niklas Adam (elektronikk)

Begge to er i det stillferdige hjørnet. Stillferdige elektronikkfyrer. Lercher er MAX-guru, og bruker laptop, mens Adam spiller på analoge bokser. Disse to legger fundamentet for kveldens musikalske ferd.

Bernhard Schöberl (gitar), Håvard Skaset (gitar), Manon Bancsich (gitar), Rudolf Terland Bjørnerem (gitar), Guro Moe (kontrabass), Inga Aas (kontrabass), Vilde Sandve Alnæs (fiolin), Réka Kutas (cello)

Et rent strengeensemble: Fire gitarer, to basser og en cello. Samlet med tanke på klangen disse kan få til sammen. Bortsett fra Moe og Skaset er alle klassisk utdannet. Vi regner med at det vil sette sitt preg.

Gobi Drab (kontrabassblokkfløyte), Katrin Hauk (kontrabassblokkfløyte), Steffi Neuhuber (kontrabassblokkfløyte), Arnfinn Killingtveit (elektronikk), Jacob Willersrud (trommer/elektronikk), Kjetil Hanssen (elektronikk)

Her kan det oppstå spesielle spenninger: Kontrabassblokkfløyte er et ganske sjeldent instrument, og her er det tre stykker sammen! De stilles ovenfor en potensiell energibombe bestående av elektronikk og trommer om vi aldri vet om vil gå av.

Franz Hautzinger (trompet), Isabelle Duthoit (klarinett/stemme), Børre Mølstad (tuba), Danielle Dahl (altsax)

Stillhet er stikkord for flere her. Hautzinger har bl.a. hatt sterk påvirkning på Wienerminimalismen, og er en av de store oppdagerne av hvordan man kan spille på hele instrumentet, ikke bare de delene som er ment å spilles på. De oppdagelsene er han ikke aleine om, og bl.a. derfor er det flere i dette bandet her.

John Hegre (el-gitar), Lene Grenager (cello), Lucio Capece (altsax/elektronikk), Lasse Marhaug (elektronikk)

To og to har de fleste av disse spilt sammen, men ikke alle på en gang. Det er nesten litt rart, så det måtte gjøres noe med. Selv om alle har et veldig bredt spekter av ting de har gjort, er det slik at selv når de ikke spiller høyt, leverer de ganske ofte et ganske insisterende trøkk.

Lørdag 3. september kl 19.00 • Podium, Hausmannsgate 34 • Fri entré

///////////////////////////////////////////////////

#181

FELTOPPTAKSPROSJEKT

– prosjektarbeid og presentasjon

Hva er field-recording, og hvor langt kan vi gå før vi ikke har noe igjen av det? Dette er en workshop hvor en liten gruppe arbeider med forskjellige prosjekter og ideer rundt begrepet field-recording (eller feltopptak som det heter på norsk). Etter ukas prosjektarbeid vil prosjektdeltakerne fortelle hva de har gjort og hvordan. Det er ikke sikkert dette blir bare lyd, og kan hende må det gjøres som utstilling.

Hvordan vi jobber: Vi stripper betydningen av begrepet og gir alle deltagerene frie tøyler til å gjøre hva enn de vil så lenge de kan presentere og forklare hva de gjør/har gjort. Daglig vil gruppa møtes for å utveksle informasjon, kunnskap og å fortelle hva man holder på med. Gruppa skal brukes til å utveksle ideer, inspirere, hjelpe hverandre og gjerne samarbeide. Man skal ha forståelse for de andres prosjekter underveis og følge hverandre under prosessen. Dette gjør at det er et samarbeid underveis selv om det kan være individuelle prosjekter.

De første dagene brukes på å bli kjent og å komme i gang, og deltakerne holder interne workshops for gruppa. Deretter jobber man fram mot siste dagen hvor man skal presentere arbeidet sitt også for publikum.

Vi skal ikke gå i dybden og analysere hva field-recording er. Vi står fritt til å tolke begrepet akkurat slik vi vil, men forsøker å skape noe interessant med base i field-recording.

VIKTIG: Sett av tid til å jobbe med dette. Møtene vil være på dagtid, og det er viktig at folk har tid til både møtene og til arbeid.

Prosjektuka:

6. og 7. september fra kl 11.00

8.-11. september: fra kl 14.00

NOTAM, Nedre gate 5 • Kursavgift: kr 500. Betales tilbake etter kurset

Påmelding: dansforvoksne@gmail.com

Presentasjon:

11. september kl 16.00 • NOTAM, Nedre gate 5 • Fri entré

Intervju: Kjetil Hanssen, hva liker du best?

Kjetil Hannsen har laget et prosjekt til Dfv-blekka. Den tilhørende lydfila finner du her:

///////////////////////////////////////////////////

#182

KJETIL HANSSEN OG DANIEL LERCHER

– Kulturnatt

Kjetil Hanssen og Daniel Lercher er to av de tydeligst stigende stjernene på den eksperimentelle musikkhimmelen for tida. Denne natta kommer de fram i Vigelandsmausoleet, og skal lage musikk for den spesielle klangen der sammen. Hanssens uttrykk spenner fra kompromissløs støy til mer stillfarne feltopptak, mens Lercher mikroskoperer knapt hørbare lyder. De har samarbeidet, både om feltopptak og i orkester. Det blir bål utafor, og du rekker akkurat siste bane hjem.

Kjetil Hanssen har markert seg sterkt med en svært variert spillestil, og bramfrie eksperimentvilje. Også instrumentariet er variert: fra laptop, lydopptak til effektbokser. Er også kjent for å svelge små mikrofoner på scenen og spille med innvortes lyd. Han har spilt under så mange psevdonymer at det er umulig å ramse dem opp her. Mest brukt er vel Torstein Wjiik og Ambolthue. Ambolthue har lenge hatt eget plateselskap, med 156 utgivelser i skrivende stund. I tillegg er han ukentlig radiovert for programmet "Når det rykker i støyfoten" på Radio Nova.

Daniel Lercher har arbeidet lenge og musikalsk med feltopptak, gjerne lyder som godt kan være vanlige, men kanskje så svake at vi normalt ikke legger merke til dem. Han er utdannet ved Wiens institutt for komposisjon og elektroakustisk musikk, og har i tillegg til egne konserter bidratt med musikk til både film og kunstinstallasjoner, noe som har brakt ham rundt nesten hele kloden.

De to møttes først sommeren 2010 da begge var involvert i prosjektet ÖNCZkekvist i Tábor og Wien, og snakket allerede da om rom med mye romklang og hvordan å få mest mulig ut av dem. Etter en masse prat bestemte de seg endelig for å gjøre noe med det, og hvilket sted kunne være bedre enn Emanuel Vigelands Mausoleum – et rom med hele 20 sekunders klang? Selv om begge er mest kjent for å spille elektronisk, tror vi at denne gangen kommer de til å gjøre en akustisk duo, der de trolig spiller mer på rommet enn instrumentene. Velkommen til et mørkt rom med mørk musikk på den mørkeste tida på døgnet!

Fredag 16. september kl 24.00 • Emanuel Vigelands mausoleum, Grimelundsveien 8 • Fri entré • Kun 30 plasser.

Plassbestilling: dansforvoksne@gmail.com

Adkomst: T-banen til Slemdal. Konserten slutter før siste bane går til byen.

Foto: Kjartan Hauglid © BONO/Emanuel Vigelands museum

///////////////////////////////////////////////////

#183

#184

JUNKO

- solokonserten vi har sett fram til lengst

Det hun gjør live, er at hun skriker. Man kan spørre seg om dette er noe vits i å høre på, og noen kan sikkert bli provosert. Da er et nok best å ikke gå på denne konserten. Det er fascinerende hvordan hun kan være så konsekvent, og også holde energien på topp, både gjennom et fullt konsertsett og gjennom nesten 20 år, og hvordan det hun gjør gjør målløs. Junko er en artist man undrer seg over, slik man undrer seg over folk man er oppriktig glad i.

Er vel et par år sida nå, at vi begynte å jobbe med å få til denne konserten. Vi prøvde å tenkte gjennom hva som ville være det ultimate. Noe som er bra, som er noe helt for seg selv, og som har satt tydelige spor som det virker umulig å følge uten å virke patetisk. Konserten som gjør at man ikke trenger gå på andre ting på lang, lang tid. Det blir to kvelder med Junko; En konsert og en med snakk: Junko er interessert i hva unge musikere gjør, og vi er interessert i hva som skjer på den fronten i Japan. Derfor har vi bedt henne fortelle hva som skjer, og spille noen eksempler, og å fortelle litt av historien.

Junko Hiroshige er vokalisten i Hijokaidan, en av verdens lengst eksisterende noise-acts. Hijokaidan ble opprettet i 1979. Junko har vært med fra 1982.

Med Hijokaidan har hun gitt ut en rekke plater, hvorav kanskje 30-CD-boksen fra 1979 til 2009 var ett av høydepunktene, mens en av de som har fått best kritikk var Polar Nights, tatt opp live fra All Ears-festivalen i Oslo i 2006. Det var første gang bandet spilte i Europa, så konserten var en sensasjon som trakk publikum langveisfra.

Det skal ikke stikkes under en stol at Hijokaidan hele tiden har laget ekstrem musikk, og kanskje noe av det mest ekstreme som er laget. Med bl.a. Hawkwind som tidlig påvirkningskilde, har det de gjør blitt kalt psykedelisk noise.

Junko har gitt ut plater med mange andre artister, men den plata som virkelig stikker seg fram er en solo-LP fra 2002, med bare ett spor: Forlengs på den ene sida og baklengs på den andre. Like greit. Den inneholder det Junko gjør uansett: Skriker.

Konsert: Fredag 5. oktober kl 19.00 • Iladalen kirke, Søren Jaabæks gate 5 • cc: 100 kr

Prat: Onsdag 6. oktober kl 19.00 • Ny Musikk • Platous gate 18 • Fri entré

Intervju med Junko:

///////////////////////////////////////////////////

#185

ONSDAGSDEBATTEN

– Debattpanel, Robert Piotrowicz, Lemur, Anla Courtis, Thomas Holme

Denne kvelden slås konsertene sammen med debatt, og det blir marked for mye du ikke får kjøpt i butikken av lytte- og lesestoff, lagt fram av diverse labels og forlag. Det blir en lang kveld med mye snakk og veldig mye bra musikk.

Det ligger ingen smarte forbindelser her. Det er bare en sammenstilling, der ulike folk gjør det de er interessert i og synes er viktig – akkurat sånn som et improv-band kan funke: Flere individuelle prosjekter som pågår på likt uten annen sammenheng enn at de er i samme rom, og at de som spiller kanskje liker hverandre, og kan få noe ut av det de andre spiller nettopp fordi det er noe annet enn det en selv spiller. Da finnes det grenser for hva som er hva og hvem som gjør hvilke ting, også er det er andre ting, som er minst like viktige, som fyker ut over de grensene og gjør at helheten blir sammensatt nok til å virke interessant. Så da var det kanskje ikke helt uten sammenheng likevel, dette her. Uansett gleder vi oss til å treffe nye folk på konserter, og de andre gleder seg sikkert til å treffe nye folk på bokstand- og debattkveld.

Onsdag 26. oktober kl 19 • Betong, Chateau Neuf., Slemdalsveien 15

Debatten er gratis, konsertene koster kr 100

Robert Piotrowicz

Jeg traff på ham i Polen. Da spilte han med Xavier Charles på den sagnomsuste båten MS Stubnitz. Det var i 2003. Han hadde med seg en analog synth. De spilte noe av det mest intenst støyende jeg hadde hørt. I forfjor hørte jeg ham på All Ears. Han hadde fremdeles den samme synthen, men det låt ganske annerledes. Det var tydelig at han hadde gått gjennom ganske mye. Det som slo meg da var hvordan han hadde organisert intensiteten sin: hvordan han fikk til å håndtere digre klanger uten at det virka pompøst. Det er litt på grunn av ham at konserten er på Betong. Betong er det eneste stedet vi har tilgang til, med høyttalerflate stor nok til slik lyd.

Intervju med Robert Piotrowicz

Lemur

Disse har vært en viktig hendelse i norsk musikkliv. Akkurat som SPUNK, som to av medlemmene kommer fra. Det er egentlig litt overraskende at de har fått være såpass alene om det de gjør, som er improvisert samtidsmusikk på klassiske instrumenter: Bjørnar Habbestad: fløyter, Lene Grenager: cello, Hild Sofie Tafjord: valthorn og Michael Duch: kontrabass. Jeg snakker med Lene Grenager:

Intervju med Lene Grenager, Lemur

Anla Courtis

Dette er litt rart å si, men jeg tenker på ham som en veldig analytisk musiker, en som hele tiden forholder seg til den verdenen han har rett foran seg mer enn han forholder seg til et hermetisk kunstnerisk prosjekt, en spillestil eller et instrument. Det er kanskje litt dumt å si det også, for det låter litt humørløst og knirkete.

Humørlørs og knirkete er i hvert fall det siste man kan kalle Anla Courtis. Bokstavene i fornavnet er bytta om i The Reynols, bandet med Miguel Tomasin som er en mester i å snu alt på hodet. Reynols har vært litt av et laboratorium for Courtis også, og mye som har kommet ut derfra overgår det meste i å være opp-ned.

Live kan det være rein performance, men det er oftest gitar som gjelder. Gjerne en barnegitar som passer i kofferten, og en pinne med streng, noen effektbokser, en poncho, masse humor, energi og hår. Dronete og nede, men på en veldig oppe-måte. Man kan egentlig si en hel del motsetningsfylte ting om ham som inkluderer både musikk og fremtoning. Det er morsomt og smittsomt og gjennomtenkt uten at du merker det før etterpå.

Intervju med Anla Courtis

Thomas Holme

Jeg så ham ut gjennom stabbursvinduet på Støy på landet, mens en velkjent kar inne skravla høyt om de unge folka som ikke veit hva som alt har skjedd på støyfronten og bare spiller i vei. Det har jeg sikkert også gjort, gammal og kjip som jeg er, men denne gangen var det ikke meg.

Det var kanskje ikke det supreste settet i verden, men det var han ikke aleine om. Jeg syntes han spilte fint, og dessuten er det trivelig når folk er ferske. Siden det ikke er så mye å skrive om Thomas Holme, (bortsett fra at han har spilt på Støy på landet og gjort et par gigs med Seidmenn, og dessuten har gjort vokal på en konsert med MRTNPLMR, som jeg arrangerte i Oslo uten at jeg fikk det med meg, forhåpentligvis litt fordi det var så innmari mørkt der,) kan jeg bruke plass på å si noe om hvor viktig det er at nye folk slipper til:

Hva er mer antieksperimentelt, og hva er mer kjedelig enn å sitte og holde på posisjonen sin, hvis man har fått seg en? Hvis det skal komme nye ting til, er det liten vits i å holde nye folk ute eller nede, bare fordi de ikke er flinke eller kan en masse ting, det være seg teknikk eller historie. Før i tida, da jeg ikke var gammal og kjip, da spilte vi pønk, og det var ingen som brød seg filla om folk kunne stemme gitaren eller sang reint eller skjønte opp og ned på en mikser, bare man klinte til, og det blei vi glade av, og siden vi var glade (selv om vi var unge og sinte og misfornøyde med alt, slik alle var i den alder’n på den tida), så fant vi på masse rart, bl.a. støy. Takk til Thomas Holme for at han gidder og har tid.

Stands

dssp ble etablert i 2008 og er et prosjekt tilknyttet og drevet parallelt med Audiatur bokhandel. Hovedambisjonen med initiativet er å skape en stabil salgs- og markedsføringskanal for norske og skandinaviske småforlag, samt å øke bokhandelbransjens bevissthet ovenfor det som produseres av svært gode bøker og tidsskrifter på de mindre forlagene.

Kuk & Parfyme har tidligere eksistrert som en filmklubb på Kurant Visningsrom i Tromsø. Mai 2011 tok filmklubben steget videre som fanzine i pocketbokformat. Fanzinen er en samling av teoretiske tekster, eksperimentelle tekster/samtaler og kunstnerisk bildemateriale som i møtepunktet mellom trash-estetikk og seksualpolitikk utforsker nye strategier for hvordan å snakke/tenke/handle/skrive/jobbe med og om film, videokunst og bilder.

Redaktører: Ingrid Forland og Vebjørn Guttormsgaard Møllberg

Looop er en organisasjon dedikert til å forene, støtte og promotere uavhengige norske musikere, band, platelabels og andre involvert i samme scene, som deler en genuin interesse for musikk og en idealistisk tilnærming til det de gjør. Hvis du vil være en del av Looop, så ta kontakt!

Mopp er en fanzine med hovedfokus på tekst. Tekst i seg selv og i forhold til kunst. Bladets bidragsytere har det til felles at de er relativt unge og uetablerte.

I et forsøk på å forklare navnet Mopp (som ikke har noen forklaring), ble det ymtet frempå at bladet samler opp samtidens støv. Å kalle innholdet for støv, kan virke lite respektfullt overfor bidragsyterne. Men tanken var de små fnuggene som glir rundt i en solglipe, heller enn lubne hybelkaniner og det tettpakkede innholdet i støvsugerposer. Vi har plukket et par av de lysende fnuggene og festet dem på papir.

Fanzinens fjerde nummer kom ut i juli 2011 i Oslo med temaet Fjernt. Redaksjonen består av Jan Marius Kiøsterud, Kristine Kleppo, Nils Elvebakk Skalegård og Helene Imislund.

Spesial Nord er en kunstnerdrevet publikasjon initiert av Iselin Linstad Hauge og Christina Leithe Hansen. Spesial Nord jobber prosjektbasert i forhold til samarbeid med kunstnere og kunst institusjoner. Publikasjonen utkommer uten fast tid eller antall i året, men har ulike aktiviteter hvert år.

Spesial Nord er et idealistisk og ikke-kommersielt tiltak, fritt for religiøse og politiske grunn pilarer, så godt det lar seg gjøre. Hvert prosjekt er tematisk, for å ta et kuratorisk grep ved valg av kunstnere.

Debatt

FN: Når skal man intervenere?

Noen gang hørt om forkortelsen R2P? Den forklarer hvorfor Libya bombes.

Da doktrinen "Responsibility to Protect" ble godkjent i FNs hovedforsamling i september 2005 tok folkeretten et syvmilssteg fremover.

FNs tidligere høykommissær for menneskerettigheter, Louise Arbour, gikk så langt som å kalle R2P "den viktigste og mest oppfinnsomme doktrine på den internasjonale scene gjennom flere tiår". En doktrine som gjorde det mulig for Sikkerhetrådet å fatte vedtaket om Libya, et vedtak som har sendt franske, britiske, amerikanske, danske og norske kampfly på vingene og den libyske leder oberst Muammar Gaddafi under jorden.

To dager etter den internasjonale FN-dagen er det tid for å sette fokus mot de Forente Nasjoners intervensjonspolitikk. 66 år etter at FN ble etablert for å forhindre krig, tilrettelegger samme organisasjon for intervensjon. Prinsippet fra 2005 er klart: "Hver enkelt stat har ansvar for å beskytte sin befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten". Hvis da hver enkelt stat eller statsleder ikke overholder forpliktelsen og diplomatiske, humanitære og andre fredelige midler ikke nytter, er "det internasjonale samfunn (...) forberedt på å gå til kollektiv handling, rettidig og besluttsomt". Men er konsekvensene av slike "besluttsomme" handlinger like lett å forutse? Kan bruken av militære virkemiddel i konfliktsituasjoner bare gjør vondt verre? I samarbeid med Norges Fredsråd inviterer vi til debatten: Når har verdenssamfunnet et ansvar for å gripe inn?

Panelet annonseres senere på kulturutvalget.no.

I samarbeid med Smalt som Faen, Kulturutvalget og Norges Fredsråd

///////////////////////////////////////////////////

MEKKEDAGER PÅ NOTAM

– Lodding og programmering for alle som ikke har særlig peil, men synes det er gøy likevel!

Vi fortsetter våre superpopulære tirsdagsmekkedager på NOTAM en gang i måneden: Ta med det du lodder på for tida, eller aldri får satt deg ned med hjemme, eller laptopen og MAX- eller PD-patcene dine og knot i vei sammen med oss andre kålhuer.

Dette blir stas! I motsetning til tidligere, kommer vi til å holde minikurs i hvert fall noen av gangene. De blir annonsert like i forkant, og eventuelt etter ønske. Den kloke mekkemannen Øyvind Mellbye hjelper til, så står du fast, gjør du det i hvert fall ikke alene! Øyvind Mellbye har skrudd sammen mye rart før. Han vet hvilken ende av loddebolten du skal holde i og mange, mange andre nyttige ting, både for nybegynnere og de som var ferske i fjor, og er en tvers gjennom knakende trivelig kar det ikke er farlig å spørre.

I tillegg til ekspertisen har vi kaffe med litt rar smak (kardemomme), te, kapteinkjeks, tinn og loddebolter. NOTAM har strøm. Du tar med det du trenger til egen mekking. Vi satser dessuten på å ha et lite lager man kan ta av om man putter litt spenn på et syltetøyglass. Også kan man sjølsagt låne, få eller kjøpe deler og verktøy av hverandre.

Vi starter klokka sju og holder på til vi ikke gidder mer. Da er det for seint å komme. Ellers ikke. Det er åpent og gratis for alle, og ingen påmelding trengs.

Tirsdag 20.September

Tirsdag 18.Oktober

Tirsdag 15.November

Tirsdag 13.Desember

Alle dager fra klokka 19.00 • NOTAM, Nedre gate 5 • Gratis, åpent for alle.

///////////////////////////////////////////////////

INTERVJUER

Agnes Hvizdalek om stort improv-orkester

Agnes Hvizdalek har jobbet med ÖNCZkekvist-prosjektet – et Österriksk-Norsk-CZekkisk utvekslings- og musikkprosjekt for improvisasjon i stort ensemble. Det er også hun som står bak ideen om Hoppukeorkesteret

– Hvordan er det å spille i så stort ensemble?

– For det første er det en lang liste med ting som er vanskelige. Improv-problemstillingene blir enda større når mange spiller. Det går enda treigere og blir enda mer kaotisk og uoversiktlig. Utfordringene blir større, og kommunikasjonen blir vanskeligere. Det kan være vanskelig å høre noe spennende hvis det skjer mye udifferensiert.

– Hvorfor gjør man det likevel, da?

– Det kan være fint både for de som spiller og de som hører på, fordi det blir en annen opplevelse av å lytte til hverandre og bidra med hver sine sterke sider. Dessuten utfordrer det evnen til å lytte, både for utøvere og publikum fordi det er så mye som skjer eller kan skje. Man må hele tiden velge hva man skal konsentrere seg om, og samtidig er det veldig stor valgfrihet fordi det er så mange ting å velge mellom. Når det er så mange som spiller er det også flere muligheter for hva slags lyder og klanger konstellasjonen kan lage. Alt fra stillhet-solo-duo til kjempebråk.

– Hva har vært det mest verdifulle med jobbinga?

– Man må ta mange valg og bestemme veldig presist hva som er viktig nok til å bli gjort. Den prosessen er veldig givende for individet i kollektivet. Man får veldig mye ansvar. Også kan det være inspirerende fordi man får hørt masse folk som alle prøver å bidra med noe de kan godt og synes er viktig.

– Hva synes du er viktig for at et slikt orkester skal funke?

– Alle må være med på eller ha mulighet til å ta beslutninger. Jeg tror på det at når man gjør en innsats for å fordele ansvar på organisatorisk nivå, hjelper det på et musikalsk nivå. Dessuten er det viktig at alle spiller det de synes er viktig, og det er viktig at det er gjennomsiktig. Hvis alle har oversikt over hva alle liker og synes er viktig, er det lettere å plassere seg selv i helheten. Man må alltid gi og ta plass til de ulike tingene. Hvis dét funker er helheten bra til tross for at det kanskje skjer ting man synes er uspennende i seg selv.

///////////////////////////////////////////////////

Kjetil Hanssen, hva liker du best?

Vi har prøvd å finne ut mer om prosjekmakeren Kjetil Hansen, og ville spørre ham om hvilke lyder han likte best. Det svarte han ikke på, til alt hell for oss, for det ga oss kanskje bedre svar enn vi hadde fortjent:

Femtilapp eller tannpirker?

Tannpirker er et ord som gjør meg glad. Jeg mener tannpirkere er svært undervurdert og kan mer enn å bare fjerne rusk og rask fra tanngarden. Det meste som sitter fast i små tynne rør kan lett dyttes ut med en tannpirker (kun slått av q-tips når det kommer til praktiske hjemmeredskaper). Dessuten er hovedminnet etter min kjære bestefar at han alltid hadde en tannpirker i munnen. Og han hadde verdens koseligste munn. En unik munn som bøyer seg retningen en sur munn gjør, men som alltid så ut som et smil. Tannpirker slår femtilappen langt ned i støvlene.

Gitar eller trekkbasun?

I mange år har jeg hatt hangup på enkelte ord. Noen hverdagsord som "frukt", "katt", "mynter", "fjorten", "onkel", "ball" også videre er ord jeg har et ekstra godt forhold til. Jeg føler en glede av slike ord, og hva fellesneveren er aner jeg ikke. "Trekkbasun" er et av disse ordene. Trekk høres folkelig or jovialt ut mens basun har en rund og elegant tone. En spennende kombinasjon. "Gitar" derimot. Gi - tar. Giiii taaaar. Nei, det er for treigt. Hadde det vært "gitarr" derimot hadde valget vært værre!

Havet eller Tokyo?

Hadde valget vært hvor jeg helst skulle vært er svaret lett, Tokyo. Men selve ordet Tokyo låter tungt. Det høres klumpete og åttetallsforma ut og forteller deg hvilken by det er snakk om, men følelsen av ordet har jeg ikke. Havet derimot har en egen følelse. En kjempe interessant følelse av ensomhet, uvitenhet og tomhet. Havet går sakte og det knyttes minner til det, og samtidig er det en enorm ro over ordet. Et veldig behagelig men også litt dystert ord. Dystert fordi jeg ikke kan tenke hav uten å tenkte tåke. Men må nok si at jeg syns havet låter best, eller hvert fall mest spennende ut!

Hva var den beste lyden du hørte i går?

Prosessen å flytte et skatoll med glassdører inn på et pitte lite rom hvor alt av skatollets kommende innhold var strategisk plassert utover gulvet. Man måtte trå varsomt, noe som gjorde det både litt skummelt, slitsom og utfordrende å plassere den øverste delen, hvor glassdørene er, oppå underdelen. Nesten-fall, rasling i glassdørene, en hylle som falt ut og en sliten ung herremann som snakker oppgitt med seg selv over hvor jævla vrient og krunglete det skulle være å få plassert "denna driten". En prosess på ca 10 minutter som hadde gjort seg fantastisk bra delt i to på en 7".

///////////////////////////////////////////////////

JUNKO

– The programme this autumn is titled “Experimental music for beginners”, so I would like to ask you about how you started?

– I started to play in Hijokaidan in the 1980s, because I met JoJo Hiroshige, and he invited me.

– What was the background?

– You know Hijokaidan sound creates confusion and I try to think for

voice performance by chance. It was really good chance to try to scream. In fact I'm not good and beautiful singer. I was lucky to play Hijokaidan.

You know, Hijokaidan’s sound creates confusion, and I tried to think of a voice performance that would work. It really worked to scream. In fact, I’m not a brautful singer, and I was happy that I could play with Hijokaidan.

– What were your musical references then, and what has influenced you most?

– Airway will help me sometimes. I could play happy with The Nihilist

Spasm Band form London, Ontario, Canada and Borbetomagus from N.Y.I believe they are my wonderful teachers.

Airway helps me sometimes, and I am happy to play with The Nihilist Spasm Band from London, Ontario, Canada, and with Borbetomagus from New York. I see them as my wonderful teachers.

– What kind of music are you listening to today, and how does that interrest you?

– In a Summer Garden by Frederick Delius is good for the summer season in Japan. I like to listen during cooking and having dinner. Je t'aime... moi non plus and so on by Gainsbourg and Jane Birkin is a favorit too. I'm listening to the songs now.

– Since I do not speak japanese, I wonder if there is any text or any words in

what you sing, and if there is, what is it about?

– No text, No special words. I just scream every time as improvisation

with free feeling .... But I have enjoyed another adventure when playing with Totas Causas de Malignitat (Taku Unami's band) since 2010. They all play after a score except me.

///////////////////////////////////////////////////

Robert Piotrowicz

– How would you describe the music you make?

– In very wide context this is contemporary electroacoustic music, created with use of electronics instruments and with different techniques, like improvisation or composition

– Could you also tell a little about the instrument you’ll bring to Oslo?

– I will bring my main concert instrument which I have worked with for almost 10 years. It’s a modular analogue synthesizer.

– When and how did you start experimenting with music, and what was the background?

– I started to search for other forms of music in the mid 90's, when I played in rock noise oriented groups (STUCKONCEILING). At this time I was looking for other ways of creating music, so I turned towards improvisation and sonorism. First the group was turning in this direction, then I started to work solo with other improvisers and electronic musicians.

– What were your musical references then?

– Not very easy to answer, as I mention im coming from extreme forms of rock music oriented towards noise, hardcore, death metal. I was of course strongly influenced by improvised music, free jazz and noise music in the late 90's. Today it is more complex in sense. I mostly refer my work to contemporary music such as Alvin Lucier or Gerard Grisey, much more than to improv or electronic music. From another point of view I refer a lot to other arts.

– What are you listening to today, and what interests you by that?

– I listen a lot to pop music, hard core / metal music from 90, of course a lot of experimental music but mostly on concerts. Then seriously I listen to contemporary music, different composers, mostly unorthodox like Fausto Romitelli etc. Mostly I try to figure out what I do not like in music I listen to or what is interesting out there, especialy in pop music when all of the thing has very strong manifesto what is this about. I have to honest also I do not listen to music so much all the time as I work a lot on my own music so it takes a lot of my day life. So very often when I listen to something after my compositions work I need to listen to other aesthetic to have very far and extreme reference.

– How does it influence you?

– Again it is not easy to answer, because since the beginning, even when I started to play punk music in the 80’s, I was always had a clear vision of my music, and now it is still the same. Other music inspires me often on the technical side or by the way it is organized, but more or less I strongly develop my own visions, both live and in studio works.

– What do you think the concert in Oslo will be like?

– My concerts are based on combinations of improvisation and composition at the same time. They have a dense and dynamic form where all structures and sounds are created live. I build compositions in front of the audience. This is a very important aspect of my concerts, which makes them based on risk. It is of course abstract electronic music, with elemets of harmony. It has the characteristic of sound sculpture, as the physical aspect of audio is strongy present.

– Is there anything else you think I should have asked you about?

– I work a lot in other contexts like sound installation or litterature projects, but I think what we have already spoken about is a nice introduction.

///////////////////////////////////////////////////

Lemur

– Kan du fortelle litt om hvordan dere møttes, hvordan ideen om Lemur oppsto og hva slags musikalske referanser dere har sammen?

– Det var egentlig Michaels ide at akkurat vi skulle spille sammen. Vi kjente jo til hverandre og alle hadde spilt med Michael i en eller annen sammenheng. Jeg tror Michael skjønte at det var en god kombinasjon både musikalsk og sosialt. I løpet av den tida vi har jobba sammen har prosjektet vokst til et viktig utforskingsforum i tilegg til et bra band å spille i.

– Lemur har hele tida vært et akustisk ensemble, selv om ihvertfall tre av Lemurene har satt substanielle elektroniske fotavtrykk. Da jeg foreslo for noen år sida at dere skulle gjøre et elektronisk sett, var det helt utelukket. Nå skjer det likevel. Hva har skjedd?

– Det var egentlig du som satte oss på tanken. Vi sa nei, men etterpå begynte vi å lure på hva som hadde skjedd med oss om vi gjorde det allikevel. Og ut fra den diskusjonen fant vi ut at vi burde prøve det. Første forsøk var på Pstereo-festivalen i Trondheim i fjor da vi spilte til filmen "Den andalusiske hund", riktignok med John Hegre som vikar for meg. Så egentlig blir dette første gang vi får prøvd det skikkelig på konsert.

– Da blir det spennende å se hva som skjer med dere! Jeg har hørt at dere også har andre, litt større prosjekter under utvikling for tida. Kan du fortelle litt om det?

Vi har i de siste åra satt i gang flere prosjekter som har som mål å utfordre oss og de vante måtene vi jobber sammen på og dette er et av dem. Et annet er N-ensemble/Lemur et resultat av, nemlig å prøve å bruke Lemurs "øvingsmetode" på et større band og se hva slags musikk det gir. Et tredje er det store komposisjonsprosjektet Critical Band som skal ha premiére neste vår: Her har vi samarbeidet om å utvikle et komponert strekk for tre forskjellige kirkeakustikker og ni musikere. Et fjerde prosjekt som vi setter i gang neste år, handler om å utvide oss med en hel haug med høyttalere, men bruke bare de akustiske lydkildene.

– Er det noen tidsplan for disse prosjektene?

– Den endrer seg hele tiden...Men det blir premiære på Critical Band til våren! Det er jo et veldig stort prosjekt som involverer å lære seg mye nytt om rom og akustikk og om hvordan lyd oppfører seg, så det er nesten et slags voksenopplæringsprosjekt for oss i tillegg til å kreve lange kreative diskusjoner. Vi har vært så heldige å få til et samarbeid med Arup Acoustics i New York og var der i vår og jobba med en akustiker ansatt der. Det var veldig lærerikt!

– Jeg er imponert over hvor aktivt dere går inn for å utsette dere selv for eksperimenter! Hvordan synes du disse eksperimentprosjektene forandrer gruppa? Endrer de relevansen for de musikalske idéene dere hadde sammen i utgangspunktet? Og gjør dere det dere gjør for å komme bort fra noe eller for å komme frem til noe?

– Jeg opplever at vi alle er interesserte både i å lage god musikk sammen, men også i å undersøke hva slags ting som ligger under i et improband: samarbeidstrategier, kommunikasjon og hva det er som gjør at vi lager akkurat den musikken vi gjør sammen. Det resulterer i lange og veldig interessante diskusjoner om hva det er som egentlig skjer når man spiller sammen. Jeg tror ikke vi tenker så mye på relevansen i tidligere musikalske ideer. Vi jobber med å utvikle oss. Vi jobber med å finne ut av hvordan vi kan lage enda "bedre" musikk og vi synes det er morsomt å gjøre ganske drastiske grep for å utvikle oss musikalsk sammen.

– Kan du fortelle litt om hvordan dere har jobbet med elektronikken, og hvordan det skiller seg fra det akustiske arbeidet? Og hva slags musikalske utslag gir det? Er det slik at dere tar inn de elektroniske spillemåtene dere er kjent for, eller utvikler dere helt nye spillemåter for Lemur?

– Jeg vi si at vi foreløpig tar med oss både tidligere elektroniske spillemåter og spillemåter som kanskje er mer typiske for Lemur, uten at jeg kan være noe særlig konkret hva som kommer hvorfra. Med andre ord er vi fremdeles ikke sikre selv på hva E-lemur vil føre til musikalsk.

– Hva synes du er mest interessant med Lemur og hva synes du de skal lytte til som aldri har hørt noe liknende før?

– Oi! Vanskelig! Jeg sitter jo midt inni det og synes det låter flott! Jeg synes det mest spesielle med oss er ensembleklangen, at vi til sammen kan bli ett stort instrument. Det er spennende hvordan det vil ta form i E-Lemur! Jeg liker ikke så godt å si til folk hva de skal lytte etter. Jeg synes man skal være åpen for hva som helst og la musikken vise veien!

///////////////////////////////////////////////////

Anla Courtis

– Could you tell about how you started experimenting with music, what you think motivated you and what the background was at the time?

– Not sure exactly when I started experimenting, probably when I was a kid, squatting any object around, and later on when I started "properly" with music (at 16) I remember banging things over the guitar and recording on an old tape deck, that was the beginning I guess.

– Do you have any special projects going on?

– Well yes lately, after many years of focusing in performance, I decided to go a bit back to "composition". I mean to write pieces for other musicians to play, of course trying to find "something" to happen in this field that sometimes might be a bit boring. That's why I wrote this piece for "Newspaper Ensemble" with a graphic that is somehow suitable for any musician and non-musician. It was played some weeks ago in Liverpool on the bandstand that supposedly inspired Sgt. Pepper (http://www.youtube.com/watch?V=nrhrxevk3qs) and in few weeks will be played by an Orchestra in Swtizerland. It's difficult to find a more democratic "acoustic-noise" instrument than an old newspaper...

– What are you listening to today, and how does it interrest you?

– Today, a lot of Argentine Native Indians music. It's amazing because the traditional cultures didn't have that big separation between musicians and audience, it was a communal thing and everybody was invited to join. Maybe they were thinking in something not so far away from what your "Experimenatal Music for Beginners", even nowadays in the end we are always beginners...

///////////////////////////////////////////////////

* Dancing for grown-ups